Elisabeth Rønning

English version

ELISABETH 1889 - 1979

(From Hedvig Johansen’s booklet about Rønningen and the people who lived there)

Elisabeth was born in 1989 and named after her sister who died in 1886.

Like the others she joined in young age in chores indoors and outdoors. When she was 9 years old she was nanny for Helge Ingstad, later a famous scientist. His family then stayed in Kopperå, and Elisabeth walked two days a week to her school.

She took care of Helge Ingstad day and night, and at the same time did all her school work in addition to the long walk to the school.

But, she was one of the schools best pupils, and was allowed to quit before time, because other studies were more important. This was arranged because there was not much more for her to learn in school.

After Marit left for USA, Elisabeth yearned for her sister. To her the possibilities end experiences in the country across the ocean seemed like the best of dreams.

She wrote her sister ,asking if she possibly could get a ticket for the journey, too. After a while, Marit wrote back, telling Elisabeth that she longed to be back in Meråker, she cried herself to sleep several nights, thinking about her home. She therefore would not advice Elisabeth to leave Meråker. Even if the new country held lot of possibilities, it was not easy to go back, if one wanted to do that.

Our grandparents surely were glad that three of their children stayed. Times grew better also in Norway, and if one had the initiative, the possibilities seemed to be there.

In 1904 the first looming-school (weaving) started, and Elisabeth joined it , being the youngest pupil. She also finished the school as the best pupil.

Later on, she assisted in the shop "Meraker Handelsforening", and after a time she was responsible for handling the money there. Johan Wold worked there too, and in 1911 they got married.

They left Meråker for some years, being in Tyssedal and Skjeggedal, where they had hotel and a shop.

In 1919 the returned to Meråker, and rented the shop "Solvang", now "Aksel Nilssens eftf."

After having had the shop for a few years, they bought Brenna, grandmothers birthplace.

Here, they got their own shop, repaired and built new houses and did farming as well. They also built new houses on the summer farm, Brentåsvollen, where work went on till 1947.

Johan Wold died in 1950. Elisabeth though, lived and worked for many years, and put her mark on everything. She liked to keep things in order, and she was much concerned both for family and other people. I remember her as a person wise and strong during all situations in life.

After the shop was laid down, she started a guesthouse, and many, many people joined the privilege to enjoy her excellent housekeeping and cooking. The traveling state theatre, Riksteateret, stayed there whenever they visited Meråker.

Like most of her family, Elisabeth reached high age, and was active almost to the end.

A broken leg and other complications led to being hospitalized at last, and she died in January 1979, 89 years old.

Bergljot (Lotte) was an only child. She herself had two daughters and five grandchildren, as we can see from the pedigree, all of them staying at, or near Brenna,.

Bergljot stays in the oldest house, which now looks quite different from what it did when our mother stayed there with Johanna and Christine, playing with the goatkids in the kitchen. Bergljot has a cosy, beautiful and spacious home, and the farm is worked by her daughter and son-in-law , Eli and Bjørn Johnsen.

Opplysningene nedenfor er hentet fra Hedvik Johansens beretning
om sin bestemor og bestefar, Solaug og Ole Fr. Rønning.

ELISABETH 1889 - 1979.

Elisabeth ble oppkalt etter søsteren som døde i 1886.
Som sine øvrige søsken var også hun tidlig med i alt som skulle gjøres ute og inne. Som 9-åring fikk hun jobb som barnepike for den senere kjente forskeren Helge Ingstad. Ingstads foreldre bodde da i Kopperå, og Elisabeth som hadde to skoledager hver uke, gikk til skolen og tilbake igjen. Hun hadde både daglig og nattlig omsorg for Helge Ingstad i en periode, samtidig som hun hadde lekser, skole og lang skoleveg.
Men hun var blant de flinkeste på skolen, og fikk vel slutte litt tidligere enn hun egentlig skulle, for det var viktigere å gjøre noe annet. Dette lot seg vel ordne fordi hun var så flink at det var ikke mere hun kunne lære.

Etter at Marit var emigrert til USA gikk Elisabeth hjemme på Rønningen og lengtet etter sin søster. Det sto for henne at muligheter og opplevelser i det store landet på andre siden av Atlanterhavet måtte være det aller beste for de som var unge den gangen. Elisabeth skrev til Marit og spurte om ikke det skulle være mulig at også hun fikk sendt en amerikabillett. Omsider kom det svar fra Marit. Hun fortalte at hun selv lengtet så fryktelig tilbake til heimen i Meråker. I ukevis gråt hun seg i søvn hver kveld, og syntes ikke at Elisabeth skulle tenke mere på å reise. Mulighetene var mange der, men det var ikke bare å reise tilbake om man ønsket det.

For bestemor og bestefar var det sikkert fint at tre av deres syv barn kunne fortsette å bo og virke i gamlelandet. Tidene ble vel gradvis litt bedre, og var man villig til å prøve, ble det etter hvert også flere muligheter.
I 1904 startet bygdas første vevskole, og der ble Elisabeth med. Hun var skolens yngste elev, og avsluttet som den beste av alle.

Senere ble hun butikkhjelp på Meraker Handelsforening. Etter en tid ble hun også "foreningas" kasserer. Få samme sted var også Johan Wold ansatt, og i 1911 giftet de to seg.
De var noen år borte fra Meråker, bl.a. i Tyssedal og Skjeggedal, der de sammen drev både hotell og forretning. I 1919 kom de tilbake til bygda, da de fikk leie "Solvang", forretningen som nå heter Aksel Nilssens Eftf. Der drev de handel et par år, kjøpte så eiendommen Brenna, som var bestemors fødested.

På Brenna startet de opp med forretning, reparerte og bygde opp nye hus og drev gårdsbruket ved siden av. De bygde også opp nye hus på setra, Brentåsvollen, der det ble seterdrift helt frem til 1947.
Johan Wold døde i 1950. Men Elisabeth levde og virket på Brenna i mange, mange år, og satte sitt preg på alt der. Hun var et utpreget ordensmenneske med omtanke for mange utenom sin egen familie også. Klok og sterk i alle livets situasjoner står hun for meg i minnet.

Etter at de sluttet med forretningen begynte hun med pensjonat, og mange var det som gjennom årene fikk nyte godt av det gode og førsteklasses stellet som var der. Bl. a. var Riksteatret der i alle de årene de kom til Meråker.
Som de fleste av sin slekt oppnådde også Elisabeth en høy alder. Hun var i aktivitet omtrent til slutt. Benbrudd og andre vanskeligheter støtte til, så hun var en tid på sykehjemmet før hun døde i januar 1979, 89 år gammel.

Bergljot (Lotte) var enebarn. Hun har selv to døtre og fem barnebarn, som vi ser av slektstavlen, og alle bor på eller nær Brenna. Bergljot bor selv i det aller eldste huset, som nå ser helt annerledes ut enn den tiden vår mor var der hos søskenbarna Johanna og Christine og leikte med geitekillingene inne på kjøkkenet. Bergljot har det trivelig og pent i den rommelige leiligheten sin, og eiendommen drives nå av Bergljots datter og svigersønn, Eli og Bjørn Johnsen.